Fasangården

Vi har fem typer fasan på gården, gullfasan, tragopan temminck, Elliot fasan, diamantfasan og kongefasan.

Gullfasanen er en svært fargerik og hardfør fasan som tåler de nordiske vintrene godt. De finnes i forskjellige fargevarianter hvor et felles kjennetegn er den flotte halskraven som bruser ut ved oppstemthet og parringsdans. De tilhører slekten «kravefasaner». Gullfasanen har en elegant og langstrakt form med lang og velutviklet hale som utgjør 1/3 av den totale lengden.

Fuglen er ikke bare vakker, men spiller vakkert fra tidlig vår til langt ut på forsommeren. Den har en høy og klar fløytetone som høres godt.

Gullfasanen er opprinnelig fra sentrale deler av Kina og er landets nasjonalfugl. Den er satt ut flere steder i verden, og i Storbritannia har den etablert seg i vill tilstand. Fuglene holder seg skjult og er ikke lette å oppdage. De kan fly, men foretrekker å gå eller løpe på bakken. Ville fugler trives særlig godt i ungskog av bartrær og spiser frø, grønne vekster og larver/insekter/biller som de finner på bakken. I fangenskap spiser de frøblandinger, hønsefôr, brød og forskjellig grønt.

Vanlig levealder er 10 år.

Gullfasanhøna legger fra 12-25 egg pr år. Rugetiden er 25 dager. Bare etter noen dager kan man se kjønnet på kyllingene. Hunnkyllingene har en brun iris, mens hannkyllingene har lysere iris, nærmest sølvfarget når de vokser til. Den fargerike fjærdrakten til hannene kommer først i dens andre leveår.

Temminck tragopan er en av 5 arter av tragopan fasan. Det er en middels stor fasan som stammer fra nordøstlige India, Burma og Nord-Vietnam der den lever i tett skog bestående av bartrær, bambus og rhododendronskog.

Dette er den mest vanlige av tragopanene i fangenskap og er slående vakker i all sin fargeprakt.  Den er registrert som sårbar i sitt naturlige område og står nå på verdens rødliste.

Temmick tragopanen blir kjønnsmoden i sitt andre leveår og farger ut da. Hunnen legger 3-6 egg som siden ruges i 28 dager. Temmicken foretrekker å bygge reir i høyden og så fort kullet med kyllinger er klekket lokker hunnen kyllingene ned på bakken der hun ivrig beskytter sine små. Kyllingene er flygedyktige og vagler seg med hunnen allerede ved 14 dagers alder. Hannen kan være med sine avkom, men deltar sjelden eller aldri i oppfostringen av kullet.

Den er en fugl med et rolig temperament og lar seg fint temme. Under spillperioden så har hannen en flott blå strupesekk med røde tegninger som den bruker til å imponere sin hunn med.

Tragopanen trives best i par da flere hunner kan skape konflikt for hannen. Temmick tragopan liker en rikholdig meny av frukt, grønt, frø og nøtter. Tragopan kan bli relativt gammel i fangenskap og levealder på 15-20 er vanlig.

Elliot fasanen er en spektakulær fasan opprinnelig fra sørøst-Kina. Den ble oppkalt etter den amerikanske ornitologen Daniel Giraud Elliot, men kalles også for Monarkfasanen.

Hannene er slående vakker, med en lys rød ring rundt hvert øye, et blekgrå hode og mage, nydelig kastanjebrun bryst og nakke, grå sperring på ryggen og en grå og brun hale. Hannene har full størrelse etter ett år, men er ikke fruktbare før de er to år gammel. Hunnene er generelt mer monotone i fargen og det går mørkbrun og grå . Kyllingene ligner hunnene. Hannene kan bli opp til ca 80 cm i lengde, hunnene rundt 50 cm. 

Elliot fasanen anses som en forsvindende art, da antallet raskt reduseres på grunn av tap av habitat, begrenset rekkevidde og jakt etter mat. Elliotens fasan er vurdert som sårbar på IUCNs røde liste over truede arter. 

Elliot's fasaner er blant de vanskeligste av fasanene å avle opp, hovedsakelig fordi hannene er ganske aggressive mot kvinnene. De krever også mye dekning. Deres naturlige habitat er tykt, tungt skogkledde områder som gir nok dekning hvor høner kan unnslippe menns aggresjon.

Sammen med Gullfasan er vel Diamantfasan (Lady Amherst’s Pheasants) den mest utbredte blant oppdrettere av prydfasaner. Og ikke uten grunn. Den er en vakker å se på, er forholdsvis enkel å avle og kan også være lett håndtemmet.

Den er opprinnelig fra søtvest Kina og Tibet. 

Den voksne hannen er 110 cm i lengden, og halen står for 80 cm av den totale lengde. Den er umiskjennelig med svart og sølvhodet, lang grå hale, og rød, blå, hvit og gul på kroppen. Kraven kan som hos gullfasanene bruses opp når den viser seg frem. Diamantfasanhøna er mye mindre prangende. Hun er brun med mørke sperrer over hele fjerdrakten. Hun er veldig lik den røde gullfasanhøna, men har et mørkere hode og renere underdel.

De spiser på bakken på korn, blader og hvirvelløse dyr (= dyr uten indre skjelett, som insekter, larver, regnormer, tusenfugler, snegler, edderkopper).

Diamantfasan/Lady Amherst’s Pheasants er oppkalt etter Lady Sarah Pitt Amherst, kone til greve William Pitt Amherst. Lady Amherst var den første til å bringe disse vakre fuglene til England og så introdusere dem til verden utenfor deres naturlige habitat.

Kongefasanen (Reeves' Pheasant) er en svært fargerik og hardfør fasan som tåler de nordiske vintrene godt. De finnes i forskjellige fargevarianter hvor et felles kjennetegn er den flotte halskraven som bruser ut ved oppstemthet og parringsdans. De tilhører slekten «kravefasaner». Gullfasanen har en elegant og langstrakt form med lang og velutviklet hale som utgjør 1/3 av den totale lengden.

Kongefasanhannen er ganske gjenkjennelig, til tross for at det er stor variasjon i fjærmønsteret. Det er sagt at det er en hanne av denne arten som har rekorden på verdens lengste hale - noen når over seks meter i lengden.

Hanner er generelt gylne med svarte markeringer som nesten danner et blondeaktig mønster. Noen ganger er de mørke fjærene mørkegrønne i stedet for svart, og noen har et bånd på ansiktet, mens andre ikke gjør det. Noen eksperter mener at disse variasjonene er et resultat av innavl som oppstår på grunn av en rask nedgang i den ville populasjonen.

Status i naturen: Kongefasane forsvinner i en foruroligende hastighet, hovedsakelig på grunn av avskogning i deres opprinnelige habitat kombinert med at de har en relativt liten naturlig habitat til å begynne med. Forsøk har blitt gjort for å frigjøre dem på andre områder, for eksempel Hawaii, men så langt har disse prosjektene ikke fungert. Den internasjonale naturvernorganisasjonen (ICUN) anslår at det er mellom 3000 og 5000 eksemplarer igjen i naturen.