Spælsau

Den gammalnorske spælsauen er unik med tanke på de gamle genene som den er bærer av. Den er en godlynt, intelligent rase som har et utpreget godt morsinstinkt, relativt høyt lammetall, lite lammevansker og god melkeevne. Med krumma horn (som både søyer og værer kan ha) og godt utviklet flokkinstinkt som de har arvet opp gjennom mange generasjoner har de en suveren måte å forsvare seg på overfor rovdyr. Den er lettbeint og kjapp og tar seg godt fram i brattlendt terreng.
Den er hardfør og nøysom og driftsformer som varmt og kaldt fjøs samt utegang med mulighet for ly, kan brukes. Den liker godt å være ute om vinteren og ligger heller ute i kulda enn inne. Ved utegang klippes ulla en gang om våren. I fjøs må den klippes høst og vår.
Når det gjelder vedlikehold av kulturlandskap og gjengroing av gamle beiter så foretrekker de gjerne løv, kvist og bark og holder alt i en meters høyde i sjakk.
Kjøtt og ull er unik i forhold til andre raser. Kjøttet er velsmakende og mørt med lite fett. Ulla består av fin myk bunnull og lang sterk dekkull som henger i vakre lokker i forskjellige farger.
For 10 år siden var Gammalnorsk spælsau nesten utryddet og ble betegnet som en truet dyrerase. I dag er heldigvis situasjonen annerledes, men rasen er fortsatt sårbar og har betegnelsen bevaringsverdig. Dette er en sau som hører hjemme i norsk natur!